Akkorder i tonearten A-moll
Tonearten A-moll (naturlig moll) har tonene A, H, C, D, E, F og G og akkordene Am, B°, C, Dm, Em, F og G. I praksis kommer V og vii° fra harmonisk moll, med ledetonen Gis: E (E7) og G♯°. Fortegn: ingen kryss eller b-er. Parallelldur: C-dur.
- A
- H
- C
- D
- E
- F
- G
Naturlig moll
Skalaen i fortegnene. Fin til melodier, men v er moll (Em) og trekker knapt tilbake til tonika.
| Trinn | Treklang | Septimakkord | Funksjon |
|---|---|---|---|
| i | Am | Am7 | tonika |
| ii° | B° | Bm7(♭5) | subdominant |
| III | C | C7M | tonika |
| iv | Dm | Dm7 | subdominant |
| v | Em | Em7 | dominant |
| VI | F | F7M | subdominant |
| VII | G | G7 | dominant |
Hver akkord i tabellen åpner gitarsiden sin, med diagram og lyd.
Harmonisk moll (V7 og vii°)
Den 7. tonen heves en halvtone (Gis): V blir dur (E, eller E7 med septimen) og vii blir forminsket (G♯°). Dette er akkordene låter i molltoneart bruker for å komme tilbake til tonika.
Melodisk moll
Det 6. og 7. trinnet heves en halvtone: ii blir moll (Bm) og IV blir dur (D). Vanlig i jazz og i stigende melodier.
Akkordene i A-moll på piano
Hva hver akkord gjør
Tonika (Am og C) føles som hvile; subdominant (B°, Dm og F) beveger seg bort fra hjemmet; dominant (E og G♯°) bygger spenning og vil tilbake til Am.
Vanlige progresjoner i A-moll
Lytt til hver av dem og åpne den i backing tracken for å spille med.
-
Andalusisk kadens
i–VII–VI–VEn dramatisk nedgang fra flamencoen, mye brukt i rock og latinsk musikk.
-
Enkel moll
i–iv–V7Im–IVm–V7: det vesentlige i en molltoneart; V7 gir spenningen fra harmonisk moll.
-
IIm7(♭5)–V7–Im
iiø7–V7–i7Kadensen i jazz og bolero i en molltoneart.
-
Episk moll-pop
i–VI–III–VIIIm–♭VI–♭III–♭VII: et storslått refreng i en molltoneart.
Parallell- og varianttoneart
Parallelldur: C-dur. Begge skalaene har de samme tonene og de samme fortegnene (ingen kryss eller b-er).
Varianttoneart: A-dur, med samme tonika og den andre modusen. Å bytte mellom dem midt i en låt endrer stemningen uten å flytte hjemmetonen.
Naboer på kvintsirkelen: D-moll (en kvint under) og E-moll (en kvint over). Det klinger naturlig å modulere til dem.
Kvintsirkelen
A-moll er uthevet. Med klokken går hvert steg opp en kvint og legger til ett kryss; mot klokken, en b. Parallellmollene ligger på innsiden. Trykk på en toneart for å se akkordene.
Skalaer og verktøy for A-moll
Akkorder i andre toneart
Durtoneart
Molltoneart
Ofte stilte spørsmål
Hvilke akkorder er i tonearten A-moll?
Am, B°, C, Dm, Em, F og G. Som septimakkorder: Am7, Bm7(♭5), C7M, Dm7, Em7, F7M og G7.
Hva er parallelltonearten til A-moll?
C-dur. Begge skalaene har de samme tonene og de samme fortegnene: ingen kryss eller b-er.
Hva er fortegnene til A-moll?
A-moll har ingen kryss eller b-er i fortegnene.
Hvorfor er V-akkorden dur i A-moll?
I naturlig moll er v-akkorden moll (Em) og trekker knapt mot tonika. Å heve den 7. tonen en halvtone (Gis, ledetonen) gir harmonisk moll, og V blir E (E7), som løses sterkt til Am.
Hvilke akkordprogresjoner fungerer i A-moll?
De vanligste: i–VII–VI–V: Am G F E; i–iv–V7: Am Dm E7; iiø7–V7–i7: Bm7(♭5) E7 Am7; i–VI–III–VII: Am F C G.